tankespinn etter utveksling (Maren i Kansas)

tankespinn etter utveksling

I dag er det et år siden jeg reiste fra lille Nesbyen og ut i den store verden. Jeg hadde jobbet så hardt for det så lenge, og endelig var det tid for å reise. Jeg husker bestevenninnen min var over dagen før mens jeg pakket, hvor vi snakket om hvor sykt det var at vi begge skulle dra og ikke se hverandre på et helt år. Å si hadet var faktisk ikke så vanskelig jeg trodde det skulle bli, verken med familie eller venner. Dette var noe jeg hadde sett så fram til at jeg ikke klarte å se noe negativt med det. Jeg mener, jeg skulle til USA! Jeg! Tenk det da. Reise ut i verden helt alene for å oppleve noe jeg ikke var klar over at kom til å få en så stor innvirkning på livet mitt som det har i dag. Jeg kjenner følelsene jeg hadde i hele kroppen bare av tanken på dagen jeg reiste. Jeg reiste i frykt om å ikke få venner, og kom hjem igjen med venner for livet, en herlig kjæreste, og den beste vertsfamilien jeg kunne ha drømt om. Tenk at jeg har vært så heldig.

Om det har vært vanskelig å komme hjem igjen? Det er ikke noe å legge skjul på. Det du opplever i USA er virkelig et liv du lever, og forlater når du reiser derfra. Ja, jeg har fortsatt kontakt med vertsfamilien og vennene jeg fikk der borte, og det er jeg evig takknemlig for! Men jeg vet at uansett hva jeg gjør vil det aldri bli det samme. Jeg kan reise å besøke, dra tilbake å gå på college, det er mange muligheter. Men selve hverdagen er noe jeg ikke vil oppleve igjen, det å se vennene mine om morgenen i "the senior locker area" eller å bo en fem minutters kjøretur ifra mine nærmeste vil ikke skje igjen på samme måte, og det er en tanke det er vanskelig for meg å fordøye. Livet i USA var perfekt, mer enn jeg noen gang kunne ha spurt om. Jeg hadde året i mitt liv og alt jeg tenker på og drømmer om er at jeg en dag vil kunne reise tilbake.

Jeg ble fortalt utallig mange ganger at jeg kom til å forandre meg veldig mye av året i USA, og det beviste seg å være veldig riktig. Jeg reiste fra Norge som en sjenert, redd jente med sosial angst som var livredd for å ikke få venner, gjøre det dårlig på skolen, eller rett og slett bare ha et dårlig år. Tenk om jeg måtte sitte alene i kafeteriaen? Hva om jeg ikke ville ha noen å snakke med i timene eller i friminuttene? Ja, jeg skal innrømme at jeg noen ganger stod ved lockeret mitt og latet som at jeg dreiv med noe så det ikke skulle se ut som at jeg var alene. Og ja, jeg skal innrømme at det var ganger jeg gråt i timene på skolen på grunn av hjemlengsel, at jeg ikke ville reise derifra, eller av andre grunner. Men nå som jeg har vært gjennom et utvekslingsår vet jeg at de tankene ikke er verdt det. Du blir ikke alene med mindre du lar deg selv være det. Året viste meg virkelig hvor viktig det er å gi av seg selv. Og selvsagt, det vil være oppturer og nedturer, men sånn er det jo med det meste. Og når alt kommer til alt, vil alle nedturene være verdt det for du innser at du sitter igjen med så utrolig mye mer enn du så for deg at du ville. Jeg har lært så mye om meg selv. Jeg har lært hvor grensene mine går, at det er greit å gi mye av seg selv, at det er greit å gjøre feil, og at ting avhenger av hva du gjør det til. Og ikke minst at det er lov å legge janteloven til side, for jeg skal love deg at den ikke eksisterer over dammen.

Opplevelsen har ikke bare fått meg til å vokse, men jeg sitter igjen med utallig mange minner. Uansett hvor sliten jeg kunne være sa jeg så og si alltid ja til å være med hvis jeg ble bedt på noe, og fy søren så glad jeg er for det i ettertid! Jeg har så utrolig mye å se tilbake på. Jeg opplevde ordentlig amerikansk high school, jeg var så heldig som hadde en vertsfamilie som var glad i å reise, og fikk derfor oppleve mange fine stater. Også må jeg jo selvsagt nevne turen til Hawaii med EF! Det er fortsatt vanskelig å forstå at jeg vant den konkurransen. Fy søren så takknemlig jeg er! Og heldigvis hadde jeg flittig med meg kameraet eller mobilen min hvor enn jeg gikk og knipset bilder, noe som er utrolig gøy å se tilbake på nå.

Ja, det har vært utrolig vanskelig å komme tilbake og å tilpasse seg hverdagen i Norge igjen. Med en gang er det koselig å se familie og venner igjen, men så fort du har hilst på alle du måtte hilse på, så er det ikke noe nytt lenger, og du er tilbake i hverdagen du har hatt i rundt 16 år av ditt liv. Og da er alt du vil å reise tilbake igjen. Sånn er det i hvert fall for meg. Nå har jeg vært hjemme i snart to måneder og det går aldri en dag uten at jeg lengter hjem. Jeg har hjemlengsel. Så innmari hjemlengsel. Til et sted som ikke er hjemmet jeg har hatt de fleste årene i livet mitt, men hjemlengsel til stedet som lærte meg så mye og ga meg så mye på så kort tid. Det er ikke alle som kan si at de har to hjem, to familier og venner på hver sin side av jordkloden. Men det er det utveksling ga meg, og det finnes ingen ord å beskrive for hvor fantastisk takknemlig jeg er for meg selv som valgte å gjøre det, til tross for noe jeg så på som hindringer før jeg reiste. 

Det er rart at det er over. Det jeg så frem til i så mange år er nå overstått, og jeg planlegger allerede hva som skal skje neste. Det er som en stemme bakerst i hodet som heier "igjen, igjen!" som et barn i en fornøyelsespark. Jeg skulle gjort så mye for å oppleve det hele igjen, men det at denne opplevelsen ble så bra, viser bare at det er så mye mer jeg vil oppleve som kan bli like så fantastisk. Selv om jeg kunne hørt på stemmen og hoppet på et fly i dette sekund, får jeg fullføre siste året på vgs og heller se tilbake på hva jeg har opplevd inntil videre. Tenk at jeg har vært så heldig.

2 kommentarer

Maria Bergheim

11.08.2015 kl.18:03

Flott skrevet! Ha en riktig fin kveld :-)

Emilie&Linda-mor&datter <3

30.09.2015 kl.13:14

ha en flott kveld :)

Skriv en ny kommentar







Maren i Kansas

18, Nes i Buskerud

Utvekslingsstudent med EF 14/15

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits